Dommer – Bjørg Foss

Det var først i voksen alder jeg fikk realisert drømmen om egne hunder, og den første, en afghaner hannhund, kom inn i mitt liv i 1975. Det var ikke utstillingsinteressen som styrte valg av hund, men jeg lovet oppdretteren å stille ut tre ganger. Tre utstillinger i løpet av tre uker førte til et championat, og dermed var jeg bitt av basillen. På verdensutstillingen i Herning i 1977 så jeg for første gang den tispen som skulle bli starten på min oppdrettervirksomhet, tyske Camici el Muluk, som jeg fikk muligheten til å kjøpe. Camici var etter storvinneren Sirokko von Katwiga og Olita von Katwiga, og var meget tett linjeavlet på de gamle blodslinjene til Eta Pauptits van de Oranje Manege-kennel. Camici gjorde det bra i utstillingsringen, hun ble rasens yngste internasjonale champion i norsk eie (rekorden er sikkert slått siden), ble årets mestvinnende afghaner og BIS på Myndeklubbens spesialutstilling i 1979, og BIS på Afghanerspesialen på Skokloster i Sverige i 1981.

Siden ble det ni afghanerkull og to greyhoundkull (etter tispen Int. Ch. Jet’s Ginger Ale). Etter mange år med afghaner og greyhound ble det whippet – Austr.Int.N.S.SF.Ch. Rothbury Bonecrusher, Int.N.S.SF.D.Ty.It.Sp.Port.Ch. Diorissimo du Manoir de la Grenouillere og N.S.Ch. Paper Moon’s Patrimony, alle hannhunder, flyttet etter hvert inn. Etter noen år kom lysten til å drive oppdrett igjen tilbake, og da må det som kjent tisper til! I 2005 kom Barnesmore Luck O’The Irish («Sessan») fra Nord-Irland, og hun ble både årets mestvinnende whippet og Internasjonal champion. Under prefikset Xploring har jeg oppdrettet til sammen ni whippetkull. I tillegg til Sessan deler jeg i dag hus med N. S. Ch. WW-08 Sandline First Lady («Bisquit»), Nord. Ch. DKV-11 Xploring Going Bananas («Cookie») og Xploring Xmas Stocking («Skrutt»), samt en hannhund fra mitt siste kull, 4 måneder gamle «Ludo» – Xploring London Calling. Det var ikke meningen å beholde ham, men når det ikke melder seg noen interessent som jeg er 100 % sikker på vil ta godt vare på valpen og gi ham et permanent hjem og et godt liv, så blir han værende – slikt må en oppdretter være forberedt på – dessuten savner jeg å ha en «mann» i huset, og han er verdens skjønneste, og pen er han også!

Hundeinteressen har ført meg ut på mange og givende reiser til nær og fjern. Det er ingenting som er så lærerikt som å se mange hunder av varierende typer samtidig, og det er bare unntaksvis mulig i vårt hjørne av verden. Mange av verdens ledende oppdrettere innen sine raser har bidratt med interessante synspunkter og mye kunnskap.

Lenge var det mest behagelig å være «dommer» utenfor ringen, det er så mye mer uforpliktende, men etter hvert lot jeg meg overtale til å starte på dommerutdanningen, og jeg ble autorisert for samtlige mynderaser i 1987. Jeg var den gang slett ikke overbevist om at dommergjerningen var noe for meg, men det lar seg ikke nekte at det er svært interessant å «grave» seg gjennom store klasser med hunder – og selvsagt øker utbyttet med kvaliteten på hundene. I løpet av årene har jeg, foruten her hjemme i Norge, hatt gleden av å dømme i Sverige (blant annet afghanere på Skokloster), Finland, Danmark, Tyskland, Italia, Frankrike, Belgia, Holland, Latvia, Polen, Russland, Canada og Australia. Og nå ser jeg virkelig frem til å dømme på myndeutstillingen i Bergen, en utstilling jeg har hørt mye positivt om, men som jeg dessverre så langt ikke har hatt mulighet til å besøke som utstiller – men det må det vel gå an å få gjort noe med!